the Julekalender

Dette er bidraget mitt til julekalenderen på http://hjartesmil.blogg.no/ selv om jeg ser at det er langt fra kunstnerisk. Sengen min ser nesten litt steril ut, men jeg lover at den er fin i helheten sammen med svarte møbler og rosa puter. Akkurat nå leser jeg kokebøker på sengen. Jeg visste ikke hvordan man lagde majones. Nå vet jeg! Jeg liker alt man kan lese seg til. I sengen.

Sånn når man kler på seg

Kjære Tankevirksomhet, jeg vet du er der. Av og til hører jeg deg snakke, men jeg oppfatter ikke ordene dine. Det er jeg som ikke er til stede. Hvis du vil snakke i tretti sekunder nå så kan du det, men etter det må jeg gå for å kjøpe håndsåpe på butikken. Jeg vet du har mye med Samvittigheten å gjøre. Så lenge dere er samstemte kan han få være med.

Neste år

Jeg vet ikke hva som skjer neste år. Jeg vet jeg må vite noe snart.

Svak

Men er jeg svak for at jeg tror jeg er det? Hva om jeg fikk høre hvor sterk jeg var hele tiden. Hva om jeg trente for å få muskler? Hva om jeg seirer?

Tomhet

Tomhet tar jeg ikke i mot. Jeg vet hva som gir fred. Jeg går dit nå, på vei til butikken. Kan hende du får være med.

Matros

Nå
deler jeg druens kjerne
Smak
På fjorden
skal jeg seile
i gullknapper, min mann
skal knyte knutene skal seile oss bort når
kulden kommer skal jeg puste på ham når
heten holder skal jeg være
druesukker for sulten mann skal vi aldri strande skal vi
komme tilbake skal vi dra
nå.

Regina Spektor - Fidelity: FINFINT

Regina har en stemme som triller så fint fram ordene i vakre omgivelser og denne annerledesheten gjør at jeg NYTER musikken.

Jeg teller menn

Når kom den? To busser hadde kjørt forbi, jeg ventet på den rette. Silas var ikke den rette. Jeg var enig med meg selv da jeg tenkte det. Ikke Peter heller. Han var elleve år eldre og likevel hadde jeg overtaket. Det ble dørgende kjedelig. Silas var en real kar. Men intet mer. Der kom bussen. Jeg tok Burberry-vesken opp fra benken og plasserte meg som synlig passasjer.
”Tre, fire, fem” talte jeg og smilte litt mens jeg satt meg ned.
”Hva smiler du for?” sa mannen i setet ved siden av, og jeg visste det ikke bare var smilet. Jeg snakket for meg selv samtidig; det måtte gjøre enhver nysgjerrig, men denne mannen var frimodig nok til å spørre.
”Jeg teller menn” sa jeg fornøyd, men smilte i grunn over at jeg våget. Så som så; det var passende svar til et utenom normen spørsmål.
”Det gir trøbbel å ha mer enn ­én om gangen. Jeg snakker av erfaring.”
”Og det er min feil? De henger etter meg og alt jeg gjør er å smile pent tilbake.”
”Det er ikke sånn det gjøres. Gi dem en ørefik og si det er over.”
”Ja” svarte jeg. Det kom aldri til å skje.
”Jeg mener det” fortsatte han, for han merket at jeg hadde svart ham etter hva han ville høre.
”Det er det eneste språket menn forstår.”
”Jeg skal huske på det.”
”Nå må jeg av,” sa mannen. Jeg reiste meg for ham og så at han gikk mot døren. Og der rett på siste trappetrinn snudde han seg til bussjåføren mens han pekte bakover mot meg.
”Hun der har 5 menn hun ikke en gang vil ha.” Først tittet alle på den vågale mannen som manglet det man kalte sosial intelligens, men så snudde de hodene sine og tittet bakover. Dem som satt rundt meg visste selvsagt at det var meg han snakket om, og snart hadde alle hodene funnet ut hvor de skulle fokusere. Jeg krympet meg. Så telte jeg videre. Helt til ti.

Skjortemann

Det som er fint er at

du er en

skjortemann

som ofte kan forveksles med en

gentlemann

Men det er fint for du er

begge deler.

Nå er ikke dette den store skjortmannen, og sikkert ikke en gentlemann heller, men likevel Mann. Med stor M. En liten røver er han, som bor i ørkenland og danser til trommene i natten. Hadde han sagt "K", ville jeg tapt meg i øynene hans og ønsket at han hadde røvet meg dypt og etterlatt seg ørkensand i håret mitt for jeg vil være Kvinne med stor K. Og vil en skjortemann noen gang gi meg et blikk som denne røveren, da er jeg solgt. DET er mann det!