Jeg teller menn

Når kom den? To busser hadde kjørt forbi, jeg ventet på den rette. Silas var ikke den rette. Jeg var enig med meg selv da jeg tenkte det. Ikke Peter heller. Han var elleve år eldre og likevel hadde jeg overtaket. Det ble dørgende kjedelig. Silas var en real kar. Men intet mer. Der kom bussen. Jeg tok Burberry-vesken opp fra benken og plasserte meg som synlig passasjer.
”Tre, fire, fem” talte jeg og smilte litt mens jeg satt meg ned.
”Hva smiler du for?” sa mannen i setet ved siden av, og jeg visste det ikke bare var smilet. Jeg snakket for meg selv samtidig; det måtte gjøre enhver nysgjerrig, men denne mannen var frimodig nok til å spørre.
”Jeg teller menn” sa jeg fornøyd, men smilte i grunn over at jeg våget. Så som så; det var passende svar til et utenom normen spørsmål.
”Det gir trøbbel å ha mer enn ­én om gangen. Jeg snakker av erfaring.”
”Og det er min feil? De henger etter meg og alt jeg gjør er å smile pent tilbake.”
”Det er ikke sånn det gjøres. Gi dem en ørefik og si det er over.”
”Ja” svarte jeg. Det kom aldri til å skje.
”Jeg mener det” fortsatte han, for han merket at jeg hadde svart ham etter hva han ville høre.
”Det er det eneste språket menn forstår.”
”Jeg skal huske på det.”
”Nå må jeg av,” sa mannen. Jeg reiste meg for ham og så at han gikk mot døren. Og der rett på siste trappetrinn snudde han seg til bussjåføren mens han pekte bakover mot meg.
”Hun der har 5 menn hun ikke en gang vil ha.” Først tittet alle på den vågale mannen som manglet det man kalte sosial intelligens, men så snudde de hodene sine og tittet bakover. Dem som satt rundt meg visste selvsagt at det var meg han snakket om, og snart hadde alle hodene funnet ut hvor de skulle fokusere. Jeg krympet meg. Så telte jeg videre. Helt til ti.